HISTORY: Next Life was founded in 1999 by Hai Nguyen Dinh in Tønsberg, Norway. The music was composed with an Amiga computer and electric guitar. Since then the Next Life sound has grown to incorporate other computer and consoles from the 8-bit and 16-bit era, especially Commodore 64. Next Life are supported by Norsk Kulturråd, Arts Council Norway.
Live Next Life is extended with epileptic video projections, automatic lightning, and fast characters on stage.
LINE-UP:

Hai Nguyen Dinh - guitar, composition, video, lights
Tormod Christensen - guitar, vocal
Anders Hangård - drums

INTERVIEWS: Click here for a conversation between Ann Sung An-Lee of Bad Sounds Magazine and Hai Nguyen Dinh, 2011.
And here for interview by CueMix Magazine, 2006.
REVIEWS:
...THE LOST AGE - FY 008, 2009
CUEMIX MAGAZINE
http://www.cuemix-magazine.com/cuemix/inhalt.php?image=1056
10/10

After releasing their highly critically acclaimed debut called “Electric Violence” in 2006 the Norwegian Electronica Metal Duo called Next Life worked hard on the road and in their studio, shifting the gears like a crazy racer.
You know it’s always hard for an artist when his debut was such a bomb… what comes next? Repeating the first again? Ride on the wave of success and sell the old idea again as new?
Next Life learned their lesson well, by file out the concept behind their music and coevally walks new paths with their new album called “The Lost Age”.
Their intelligent combination of Electronica with a wide range of Rock and Metal music is been pushed to the limit with these sixteen impressive tracks. The tracks of “The Lost Age” aren’t so… don’t get me wrong when I say, brutal or brachial like the ones of its forerunner. They captivate with their complex structures and their intelligent arrangements. Partly the tracks have a kind of Jazzy – Krautrock attitude. This is music for people how like to sweat and think what they consume! A celebration of high-class musicality and ass-kicking sounds.
A must have album.

Michael Mueck
NÖ MUSIC MEDIA
http://www.nomusicmedia.com/2008/12/10/if-it-aint-bach-it-aint-fack/
9.0/10

Being only twenty-four odd minutes long and comprised of sixteen short interludes and title-less tracks makes this record a difficult one to pick apart. The press release drops JS Bach somewhat pretentiously, or at least recommends this for “fans of” JS Bach (though I can’t really recall the last time I met a bona fide “fan”)*, but the classical, or classic feeling remains clear. Never has Norway witnessed a band so hellbent on pushing you between two worlds of the extreme, black shadowy roots of metal and the total crack-up of modernization via pure electronic mediation.

In that classical sense it certainly reads as a unified piece with progressive moments/movements rather than an experiment in cut-and-paste sampling. Whether or not the result is something like an epic journey through the castles of Dragon Quest, it is a sound that could be historically situated in Japan’s economic recession of the 90’s, upheavals in art and literature characterized by an influential eerie, apocalyptic, anonymous and apolitical quality– I’m thinking everything from noise-artist Merzbow, to writer Ryu Murakami, to director Takeshi Miike. It’s no wonder then, the record’s similarities to contemporary Japanese bands, the first time I saw Next Life’s Hai Nguyen Dinh perform at Spasibar it reminded me of a more serious version of the gameboy wizard DJ Scotch Egg, and the spastic/chaotic qualities of Melt Banana, as well as that sludgey, epic riffing we all love of Zeni Geva. And maybe that’s why the record sounds somehow current, like it’s something we all relate to- divine detachment in an over-sensory, technology-driven world.

The album kicks-off with a low-pounding plummet into their version of a lost age, which is hardly organic as it is industrial, quickly making its way through fantastical territory, fleeting moments of grandiose organ-like reprises over beats at Aphex Twin-speed and groovey rock moments akin to Amp Rep’s Hammerhead. Halfway through the record, and 3/4 the way again, we hear a krafty melodic keyboard interlude, like some reminder of the humane and naive… but each time follows a build-up of earnest, hard-hitting rock akin to Ministry, with an intense blast beat climax and head-nodding riffs. It almost seems possible to “begin” the record at any point, and loop it through until your original point of entry– so mechanical and crammed-packed the ebb and flow that you definitely feel you’re getting a whole lotta rosie for only twenty-four minutes.

And so rare a status Next Life have as originators of their own sound, that I would highly recommend grabbing this record at Tiger or from Fysisk Format before the next teenage simulacrum decides to repackage it as their own. ’Cos then you could do the whole “been there, done that” routine, and so on and so forth, right?

Ann Sung-an Lee
DAGSAVISEN (norwegian)
http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article391618.ece
5/6

Danser som roboter

Det fascinerende med elektronikk i musikken er at den lett danker ut mennesket, i alle fall når det kommer til hurtighet og presisjon. Nettopp det gjør den digitale metallmusikken – gjerne kalt Nintendo-metall eller Amiga-core – så interessant. Lynkjappe riff blandes med lydene som spratt ut av spillkonsoller på slutten av 1980-tallet, og det går så fort i rytmevendingene at man rystes mellom øreklokkene. Samtidig skaper de nostalgiske TV-spillmelodiene gjenkjennelse i den kjølige elektronikken. Med sitt andre album fortsetter Oslo-duoen Next Life inn i dette landskapet. I snart ti år har bandet jevnlig spilt konserter både i gallerier, på pønkklubber og på samtidsmusikkfestivaler. Det sier noe om hvordan de balanserer rå energi med en gjennomtenkt estetisk visjon, noe man tydelig merker på «The Lost Age»: Gitarspillet er brutalt og rytmene er programmert til det hinsidige i en kaotisk, men likevel sammenhengende plate som varer en knapp halvtime. Selv om noen nok synes dette høres ut som kald og vond musikk, er «The Lost Age» først og fremst full av farger, overskudd og humor. Omslaget – laget av digimetall-pioneren Are Mokkelbost (KILL, Single Unit) – er dessuten så deilig at jeg umiddelbart kastet Spotify-invitasjonen min i papirkurven og fikk tilbake troen på at også et CD-cover kan ha kunstnerisk verdi.

Eirik Kydland
DAGBLADET (norwegian)
http://www.dagbladet.no/kultur/2009/01/13/561692.html
5/6

Livet har bare seksten farger.

For den uinnvidde kan det kanskje virke som om tittelen på siste spor av «The Lost Age» – «Infinite Credits» – er et stikk mot finanskrisa, men for mange uinnvidde vil nok Next Lifes krakilskt konfronterende blanding av gammeldags dataspillmusikk og hardcore fortone seg så ubegripelig at de neppe hadde kommet så langt inn i skiva overhodet. Sant, men synd.

Siste spors tittel er nok likevel, som det meste annet av ord i Next Lifes univers, et nikk til retrodataspill. Oslo-duoen lager musikk av den samme grunnleggende følelsespaletten dataspill hadde til rådighet på åttitallet, der hele opplevelsen unntatt noen glorete piksler og krasse pip var skapt i publikums hode. Og det hele er så skremmende effektivt at man etter hvert føler (ikke tenker) at den store misforståelsen ikke er at dataspill er dypere enn folk flest tror, men at folk flest er grunnere.

Peter Vollset
PLAN B (norwegian)
http://www.planb.no/Musikk/Plateanmeldelser/Februar-2008-Mars-2008/Next-Life/
5/6

Det er sannelig lenge mellom hver gang man hører noe som er såpass genialt og småteit på en gang. Dette er bare Robocop og Kraftwerk og Alec Empire og Fantomas på en gang, og det er grenseløst moro. Det er så hyperaktivt og melodiøst at man ikke vet om man skal smile eller rygge unna. Helst ender det opp med at man gjør begge deler, og det kommer til å se like psycho ut som dette er.

På overflaten virker det hele usammenhengende og kaotisk, men under det som er svøpt i et øreblødende, men statisk start/stopp-støydekke, finner man en tilsynelatende ukontrollerbar og nærmest perfekt lekenhet som danner et herlig tvetydig og udefinerbart bilde.

Retrofaktoren er høy, og tempoet er enda høyere. Det går så kjapt at man knapt rekker å reagere, noe som definitivt gjør at dette er noe man enklere kan returnere til gang på gang.

Om det noen gang lages en remake av ”Killer Klowns From Outer Space” bør Next Life lage lydsporet. Dette bandet er egentlig grunn nok alene til å gjennomføre det.

Øyvind Rones
TØNSBERGS BLAD (norwegian)
http://tb.no/article/20081120/KULTUR01/425246901/1590
5/6

Er det noe tøffere enn dataspill og hard musikk? Next Life, med nøttlendingen Hai Nguyen Dinh i spissen, kombinerer til det perfekte disse to gutteromssyslene og lager god musikalsk kunst av det. Dette er Next Lifes tredje skive og den er enda mer perfeksjonert i formen enn de foregående. Det er blitt mer rom for det melodiøse og mindre avantgarde-kynisme. Og det kler Next Lifes presise data-metal godt at kontrastene er større. Låtene blir viktigere og aggresjonen virker større når det går fra rolig til hardt.

Alle som har hatt Commodore 64 eller Amiga kommer til å hoppe seg gal til denne plata. Og får du sjansen, se bandet live! Det er en enda mektigere opplevelse. Advarsel! Gravide, folk med hjerteproblemer og mennesker med et trygt liv, bør holde seg unna dette infernoet av en skive fra et av Norges aller mest særegne band.

Hans Christian Moen
...ELECTRIC VIOLENCE - CRD 008, 2006
CUEMIX MAGAZINE

http://www.cuemix-magazine.com/cuemix/php/gallery_left.php?image=186

This record leaves you with your mouth open so don't forget to close it again. So be prepared for something you never heard before when you switch on Next Life. This is the fulfilment of my wildest dreams. Metal meets Electronica.... but not in the way it was performed in the early nineties with just sampling a guitar and layer it with some boring beats. Next Life from Norway is a duo which performs with a guitar, keyboard and a "beat throwing" laptop, flavoured with weird game sounds. But this is just one half of the story, it would be to simple just describe the "Beast", there's also the "Beauty". Expect the unexpected, when a Next Life begins to destroy your sound system, suddenly someone shouts "Stop" and jazzy keyboard parts mixed up with 70's electronica caress your ears. But don't feel save the next metal thunderstorm waits to be released. Even if you aren't a friend of metal and disturbing sounds Next Life's album never starts to yank your nerves. I guess this is the real genius behind this mixture, unbelievable, homogeneus and wallshaking. Nearly no words left just: the border between genius and madness is small!

Michael Mueck

CHAIN DLK
http://www.chaindlk.com/reviews/index.php?rl=1&id=2488
If I should sum my review I'd say: "wow". Next Life are so original and gather a lot of what I like about different musical genres: tension, distortion, dissonant melodies, originality and rage. Hailing from Oslo, Next Life are a duo formed by Hai Nguyen Dihn (guitar, programming and quadrasid) and Tormod Christensen (synthesizer). Their music is a sort of death metal played with Atari sounds, where most of the tracks sound like a soundtrack of violent arcade games. If the low bit sounds, bleeps and duet with the drum machine that nervously builds a web of upbeat tempos, the guitar cry out loud roaring while the processed vocals make me remember Naked City's Yamatsuka Eye but filtered and reduced to an angry toy. How would it be to be kicked in the balls by Big Jim? Anyway, most of the tracks are two minutes long explosions but sometimes tracks like "Storm" or "Under water" (that are without guitar) make me remember of Philip Glass compositions mixed with Vangelis. Here the melodies create intense moments where you don't bother about the low-fi sounds because they just sound perfect that way. The longest one is the closing track titled "The dungeon". It starts as a dark ambient track with long notes/sounds just to spread its power after a minutes and a half: it has different moments which create a sort of stop and go effect and it's just beautiful! On the multimedia section you can also enjoy a live video of the band where you can check how much great they are.
Maurizio Pustianaz
GAZ-ETA
http://www.gaz-eta.vivo.pl/gaz-eta/recenzje/gazeta.php?nr=40&id=s_15
When genius strikes, it sometimes doubles up in thunder quantity. Such is the case with Next Life, a two piece out of Norway. Hai Nguyen Dinh and Tormod Christensen make music that is full of self-referential gobble. Are they making real death metal or are they messing with our brains and putting across computer mash-ups of what real metal is supposed to sound like? But wait, these two can actually play their instruments - guitars and synths. This means their live shows must really rock [check out the live video clip enclosed on this disc]. Most of the tracks on their debut "Electric Violence" run between a mere 19 seconds blurb to a longish 5 minute odyssey. This is the real deal. Not unlike the hardest, heaviest metal shit you remember from your long-hair days from the 80's, these two just keep pounding their stuff out. There's no disrespect shown for the true art-form that was once [and still is] metal. They're doing it for the kids of today who hunger for the perfect moment to raise their fists in the air and rock-out! Question is, are you really ready for Next Life?
Tom Sekowski
GRIDFACE
http://www.gridface.com/reviews/electric_violence

Electric Violence is Next Life’s first release and reveals and revels in an amazing new sound that broadens Cock Rock Disco’s roster and serves as a hint where the label might go in the future if the market permits (i.e. all over the place!). I can hear you wondering out loud, “Amazing new sound? And how does it really sound, this new sound?” Well, it sounds like sparkling manic thrash-metal guitar stabs and simple but ultra-effective Casio beat programming sewn together by Nintendo hallucinogenic riffery and spiced by screeching and screaming in Japanese (apparently all lyrics are taken from videogames). Sounds crazy? It is. It is also ADD friendly, energetic, and highly addictive. Next Life was founded in 1999 by Hai Nguyen Dinh (concept, video, guitar), and these days is a two-three member affair, with Tormod Christensen (Casio) and Katrine Bølstad (singing, screaming, choreography), joining Hai live. Electric Violence is simply one of the best hybrids of electronic and hard metal music I’ve ever laid my hands on.

*Two tracks here, Under Water and Storm, are delightful arpeggiated oases of peaceful beauty that made me think of (yes) Ray Lynch’s album Deep Breakfast. *Personal note: when I listen to this I think of people spontaneously combusting in the middle of a packed Shibuya Crossing.

KT
XLR8R

http://www.xlr8r.com/reviews.php?uid=009A196974632BDCB72F6E5798A52D83

Norway's Next Life reminds me of a time when videogame music all of a sudden went metal. We heard the group's frantic, coin-operated sound a decade ago thanks to spazz-core, one-off Shakuhachi Surprise, and a few of Mr. Bungle's ADD-addled moments. Does Next Life add anything new? Yes. Their edits are quicker and they probably use better software as they jump between speed-metal blurts, hardcore-techno jackhammering, and "boss music" (as heard in countless Nintendo games). "Circle and Star" faithfully captures the 8-bit melodrama while "The Way Out" opens with odd modem screeches before the usual violence kicks in. Essentially, Electric Violence is like a game cartridge that needs to be blown into several times before playing.

Cameron Macdonald
BERGENS TIDENDE (norwegian)
http://www.bt.no/kultur/musikk/article241732.ece
Elektrometal - Commodore 64-punkmetal fra norsk trio.
Hai Nguyen Dinh fra Tønsberg har holdt liv i bandet Next Life i flere år, og selv om dette nok helst bør oppleves på scenen er debutalbumet nå her - takket være plateselskapet til den amerikanske klubbterroristen Jason «Donna Summer» Forrest. Ikke uventet er det ganske hard kost for ørene, for selv om Dinh og hans kumpaner Tormod Christensen og Katrine Bølstad lager lyd med Amiga, Commodore 64 og Nintendo ligger musikken milevis unna søt elektronika og naivistisk casiopop. Next Life henter mye mat fra punk og metal, noe som betyr en miks av pinglete elektronikalyder og brutale metalriff og turbotrommemaskiner. Konseptet er farlig nær å bikke over i performance og ren lydkunst, men heldigvis klarer Dinh å holde tømmene stramme med hjelp av melodisans og klare låtstrukturer. Definitivt ikke for alle, men et friskt pust i en norsk elektronikascene som ofte blir vel innadvendt og eterisk. Og sjekk for all del ut en Next Life-konsert hvis du har sjansen.
Øyvind Holen
UNIVERSITAS (norwegian)
http://www.universitas.no/?sak=47333
Ett liv, ingen continues.
Multimediashowet Video Games Live, hvor musikk fra tjue år med data og TV-spill fremføres av et fullt orkester, går for tiden for fulle hus i statene. Square Enix har gitt ut CDer med musikken fra «Final Fantasy»-serien siden 1991. En videosnutt på internett av 19 år gamle Martin Leung som spiller pianoadapsjoner av musikk fra Super Mario-spillene er lastet ned 40 millioner ganger, og ved hans første solokonsert utelukkende bestående av TV-spillmusikk ble han klappet inn til 21 ekstranummer. Poenget: Mens spillutviklere står i kø for å håpe at dataspill snart blir tatt seriøst som kunstform, har kommersielle aktører for alvor begynt å forstå den følelsesmessige slagkraften spillmusikk har for dagens unge menn(esker?). Det har Next Life også.
Å stemple denne slagkraften som «nostalgi» blir for lettvint. Spillmusikk spiller på bredt spekter av følelser, alle sterke og primale, og alle grundig indoktrinert i et ungt vestlig sinn: fare, seier, stille før stormen, målet i sikte, hjelpeløshet, tid som renner ut, frykt for å dø. I hvilken grad er disse bølgene av intens tilstedeværelse fra fordums timer foran skjermen overførbare til det voksne liv? I skremmende stor grad, viser det seg.
Nå må det nevnes at Electric Violence ikke er noen spillmusikkplate, men en trashmetallplate med gjennomgående bruk av spillmusikkvirkemidler og -lyder. Uten å gå videre inn på diskusjonen om hvem den tenkte målgruppa måtte være, kan vi heller konstatere, med grundig underdrivelse, at det ikke er noe glansbilde Next Life maler. Lydlandskapene lytteren forserer er like nådeløst fiendtlige som et hvilket som helst Mario-brett, og selv de harmoniske pustehullene virker etter hvert bare illevarslende og kalde. Vokalen, eller mennesket i maskineriet, slik det er nærliggende å tolke det, er redusert til hyperventilering, roping og smertehyl.
Så Next Life funker altså som konsept. Som musikk funker de også, og ettertrykkelig sådan, men vær beredt: Next Life vil ikke være kameraten din. Skjønnheten og logikken ligger langt inne, men når du når den, vil du sitte i undring over at dette gullkornet ved første ørekast hørtes ut som en epileptiker som spyr på en sampler.
Peter Vollset
...RED END 7" - LA 000, 2000
PULS (norwegian)
http://www.puls.no/6920.html
Noen skiver er vanskeligere å plassere enn andre, selv innenfor dagens mangfold av sjangere. Next Life kaller musikken sin Progressiv og Agressiv C 64-Violence, og refererer da til både lo-fi techno gjennom bruk av Commandore 64/Amiga-maskiner og Violence som i hardcorestilen Power Violence. Uten å være uenig i de gitte henvisningene, kan vi også legge til at musikken ligger veldig nær opp til kompet Deutche Amerikanische Freundschaft (DAF) hadde utvikla på deres andrealbum "Die Kleinen Und Die Bösen", som kom ut på Mute Records i 1980.

Hovedmannen bak Next Life er Hai Nguyen Dihn, som også bidrar som anmelder i PULS' nettspalter. Han har bakgrunn i punkmiljøet i Tønsberg med slektskap til band som Alltid Jaget og JR Ewing.

Som noe såpass uvanlig som et instrumentalprosjekt baserer Next Life seg på å lage musikk ved hjelp av Amiga og overstyrte fuzzgitarer. Det gir til tider assosiasjoner til (foruten DAF) en speeda variant av den progressive rocken på 70-tallet og ikke så ulikt Fra Lippo Lippis aller første EP-framstøt på Privat Records i '81, før de blei deppe-band.

Andre ganger kunne musikken deres med hell vært arrangert som combo og funka som hardcorepunk. Instensiteten og dynamikken er låtenes største force, og Hai klarer også å formidle humor i det han gjør. At alt er intrumentalt trekker imidlertid ned for en gammal vokalist som meg.

Trygve Mathiesen
PROPAGANDA (norwegian)
http://propaganda.net/art/artlist.php?show=Next+Life+-+Red+End+7%22
8/10

To pussige Tønsberginger; førstemann utstyrt med en Amiga 500 samt store doser relatert nostalgia, andremann i besittelse av en forvrengt gitar og aggresjon så det holder.

Først: det er gitt ingen indikasjon på hva som er side A eller B på denne singelen, så hva jeg skal kalle låtene får forbli et lite mysterium. Men det er en bagatell. Dette er temmelig kjekke greier.

Industrielle blastbeats med liflige dataspilltoner fra det glade 80-tall/tidlige 90-tall dekket av knallhissige og tekniske grindcoreriff. Ingen vokal i det hele tatt, kun noen sporadiske samplinger av stønning etc.

Jeg har iallefall ikke vært borti noe lignende før.

Jeg satt og hørte igjennom plata med en kompis. Vi var begge ivrige Amiga-tilhengere i vår ungdom og hadde en særdeles hyggelig seanse sammen. Om en annen hørte vi hint av små toner som minte om et eller annet spill vi planket oss igjennom for nærmere 10 år siden. Var det der Turrican-melodien? Næææhhh...Men det der hørtes ut som Forbidden Forest på Commodore 64... Og som sjutommere bør være, er skiva kort og presis.

På baksida står det "First Attack" og jeg gleder meg allerede til neste angrep. Gutta er for øvrig særdeles fornøyelige live også. Jeg så dem som oppvarming for trashjazzfaenskap-ensemblet Flying Luttenbachers. I forgrunnen var gitaristen, frenetisk som få, sparkende på amper og med riff fra Hælvete. I skyggene satt Mr. Amiga bøyd over tastaturet, helt rolig, og med en glassflaske cola ved siden av seg. Yeah! Snart kommer dessuten en splitt 7" med Next Life og de andre tønsbergingene i NoPlaceToHide. Amiga 500-core og knallmetall!

Ukjent/Redaksjonen